Arne Jon Isachsen

6. september 2002

U-HJELP OG OLJEPENGER

Det norske olje-eventyret er nå inne i høstningsfasen. Investeringene er for nedadgående og produksjonen er på topp. Prisen på olje og gass holder seg godt oppe. Resultatet er store inntekter til landet vårt. Med staten som den dominerende eieren i Nordsjøen, og med moderat innenlandsk bruk av oljeinntektene, blir resultatet at Statens petroleumsfond - i hvert fall målt i utenlandsk valuta - vokser raskt.

Det spesielle med oljeinntektene, i tillegg til at staten mottar brorparten av dem, er at det egentlig i stor grad er snakk om formue. Med en oljepris på 25 dollar fatet, og med utvinningskostnader på det halve, hensyn tatt til den risikopremien som kapitalmarkedet forlanger, er her en ekstraprofitt på 12-13 dollar fatet. Denne ekstraprofitten må betraktes som formue. En formue som naturen over millioner av år har produsert, og som temmelig tilfeldig må vi vel si, kommer dagens generasjon av nordmenn i hende.

Sett i et slikt lys, hva er da en rimelig – eller etisk riktig – bruk av disse pengene? Bør vi ikke i større grad se Petroleumsfondet som tilhørende jordens mennesker bredere definert? Og bør vi ikke se den formuen som dette fondet utgjør, i lys av fremtidige generasjoners behov og ønsker? Mer penger til u-landene, fra Statens petroleumsfond, fortoner seg som en god og riktig tanke. I Aftenpostens kronikk den 27. august peker statsminister Bondevik på det behovet u-landene har for økt bistand. Med olje-eventyret i en høstningsfase, hva er da mer naturlig enn at Norge går i bresjen med økte overføringer til fattige land?

Tanken om at norske oljepenger i større grad bør komme u-land til gode har nylig fått tilslutning fra uventet hold. Formannen i Fremskrittspartiet, Carl I. Hagen, har vært frempå med at de fattigste u-landene burde motta én milliard kroner mer i u-hjelp fra Norge. Er det ikke nettopp fordi oljeprisen er så høy at bensin i disse landene er så dyr? Og er det ikke presis samme forhold som gir Norge et så raskt voksende statlig petroleumsfond? De fattigste landene burde ikke betale så dyrt for sin bensin, mener Hagen. En subsidiering fra norsk side, ved en ekstrabevilgning på én milliard kroner, er på sin plass. Notabene, en subsidiering som ikke går over det regulære statsbudsjettet. En subsidering av bilkjørere i u-land vil ikke ha noen som helst etterspørselsvirkning i norsk økonomi. Derfor, mener Hagen, kan vi fritt gi bort disse pengene, uten noe behov for upopulære tilstramninger på annet hold.

FrP har inntil nylig vært av den oppfatning at penger til u-land i stedet burde brukes i Norge; til gamle og syke, til forskning og utdanning, etc. Vi må først ha rettferdig velferd for alle i eget land, før vi bevilger penger til velferd i andre land. Hvorfor denne nye vrien? Tre årsaker er nærliggende å tenke seg.

Handlingsregelen, som har bred tilslutning i Stortinget, sier at man hvert år kan ha et underskudd på statsbudsjettet tilsvarende fire prosent av innestående på Petroleumsfondet ved starten av året. Dette er ment som et gjennomsnitt, dvs. variasjoner i de offentlige utgiftene motsatt av konjunkturene, skal man fortsette med. FrP har reservert seg mot denne regelen. Partiet ønsker seg et eget budsjett for statlige utgifter som ikke har merkbare virkninger for den innenlandske økonomien. Eksempelvis vil FrP bevilge penger til nytt utstyr til sykehus, og nye PC-er til skoler, dersom alle innkjøpene foregår i utlandet. Utbygging av norske aldershjem i Spania, med tilhørende ”eldre-eksport”, bør også kunne gå inn på et eget ”utenlandsbudsjett”. Målet FrP har om å fri seg fra handlingsregelen for finanspolitikken, vil lettere kan nåes dersom man får gjennomslag for økt u-hjelp uten å måtte finne dekning for dette i form av økte inntekter og/eller reduserte utgifter på annet hold. Dersom Stortinget godtar en ekstrabevilgning til de fattigste u-landene på én milliard kroner utenom det ordinære statsbudsjettet, blir det vanskeligere på prinsipielt grunnlag senere å argumentere mot ekstrapenger til skole, sykehus og aldershjem der disse pengene i all hovedsak skal brukes i utlandet. Frp synes å glemme at handlingsregelen gir en langsiktig budsjettbetingelse for staten. Ved å gi mer i u-hjelp i dag - uten å stramme inn på andre områder i statsbudsjettet - stjeler man fra fremtidens pensjonister.

En annen grunn til at FrP ivrer for mer penger til fattige land, kan være at partiet dermed blir mer akseptabelt som partner – særlig for KrF - i en fremtidig Regjering.

En tredje grunn, at ledelsen i FrP har endret sitt syn på u-hjelp, og ønsker nå å hjelpe fattig mennesker i fattige land.