La staten slippe å eie! 09.09.02
Oljepengene bør brukes til å fondere pensjoner på individuellbasis, slik at staten slipper eierskapet til pengene, skriverprofessor Arne Jon Isachsen ved Handelshøyskolen BI.Onsdag 4.september la den statlig nedsatte Pensjonskommisjonen, som ledesav fylkesmann Sigbjørn Johnsen, frem en foreløpig rapport. Herdiskuteres kort muligheten for en fondering av opptjentepensjonsrettigheter basert på midler som i dag tilhører Statenspetroleumsfond og Folketrygdfondet. I den forbindelse reiserspørsmålet seg om hvorvidt den enkelte skal eie egne midler,eller om det fortsatt skal være et kollektivt eller statligeierskap til midlene. Et annet spørsmål dreier seg omforvaltningen av pengene; skal staten stå for den - vedPetroleumsfondet (og Folketrygdfondet) - eller skal privateaktører - norske og eventuelt også utenlandske - gis anledningtil å konkurrere om forvaltningen av disse sparemidlene? I en artikkel i Dagens Næringsliv i september 1995 finner vien firefeltstabell som på en enkel måte summerer opp alternativemåter vi kan håndtere finansielle fordringer på.
Modellen som Norge har lagt seg på hva gjelder de storeoverskuddene fra oljevirksomheten, finner vi hovedsakelig i rute1. Staten eier Petroleumsfondet, ved Finansdepartementet. Statenforvalter, fondet, ved Norges Bank. En eventuell fondering avtilleggspensjoner, der den enkelte får eiendomsretten til midlenesom settes av til hans eller hennes pensjon, innebærer at noenpenger flyttes ned, fra første til andre linje. Om man åpner oppfor at private fondsforvaltere kan få delta i plasseringen avmidlene, om den enkelte så ønsker, ligger det an til at det blirpenger også i rute 4. Arbeiderpartiet - med Jens Stoltenberg i spissen - har litensans for å legge penger i rute 4. Ja, heller ikke rute 3 er mansærlig begeistret for. Penger her ville måtte bety at Norges Bank- ved Petroleumsfondet - fortsatt forvalter midlene, men at denenkelte kan velge mellom plassering i ulike fond, somPetroleumsfondet kan tilby. Om du har stor tro på at denøkonomiske veksten i et utvidet EU på lang sikt blir god, mensrufsete lederskap i amerikanske bedrifter gjør deg langt merskeptisk til utviklingen her, vil du velge fond som er overvekteti europeiske verdipapirer og undervektet i amerikanske. Grunnen til Arbeiderpartiets skepsis er enkel: Med individuelteierskap til plassering av midler som senere skal danne grunnlagfor utbetaling av tilleggspensjoner, er det ikke til å unngå atforskjellene i levekår for fremtidens pensjonister blir større.Om fondet som forvalter pengene til Per, lykkes med enrealavkastning på to prosent per år, mens fondet som forvalterPål sine penger, klarer hele fem prosent, vil hundre kroneravsatt i 24 år ha vokst til 322 kroner for Pål, mot bare dethalve, 161 kroner, for Per. Det går ikke, sier Stoltenberg. Hvorvidt midlene på Petroleumsfondet skal øremerkes tilfremtidige pensjonsutbetalinger, er et viktig tema. Men er detteden sentrale utfordringen? Nei, eierskapet er det sentrale. Sålenge den norske stat eier store likvide midler, vilopportunisme, feilfokusering, misnøye, syting og klaging pregenorsk debatt og norsk adferd. Rent seeking, kaller vi det, nårtid og krefter brukes for å få tak i oljepenger. Det kan værelønnsomt for den enkelte, men innebærer en sløsing av ressurserfor samfunnet. Det har sin pris i form av lavere økonomisk vekst.Oljeformuen vil raskt bli spist opp, selv om vi ikke ser det. Hvorfor kan ikke staten - som andre folk - stå som eier avhundretalls av milliarder i utenlandske verdipapirer? Fordistaten det er oss. Fordi statlig eide penger er herreløse penger,som mange gjerne vil bli eiere av. En tidligere sentralbanksjef i USA sa at jobben hans var å tavekk punsjebollen før festen tok av. Heve renten i forkant for åunngå inflasjon, sier sentralbanksjefer i dag. I finanspolitikkenvirker et stort, statlig, likvid fond som en permanentpunsjebolle. Man blir først yr og ivrig. Deretter, slapp og dorsk- og misfornøyd. Det er umulig å få en folkemasse fra å tro på smiger ogbehagelige løgner, har Sigrid Undset fortalt oss. Det er umulig åfå folk fra å tro at statlige oljepenger kan løse deres konkreteproblemer, kan vi legge til. Gitt at det forholder seg slik, oggitt at store statlige fond gradvis vil ødelegge virkemåten tilnorsk økonomi, hva kan vi da gjøre? En mulighet er å la pengersom tilflyter u-land, vokse til en storflom. Ikke nøye oss med nmilliard mer, som Frp nylig har gått inn for, men sende av stedhundre milliarder - eller mer - i året. Bygge nedPetroleumsfondet, i håp om å bygge opp den materielle velstandeni verdens fattigste land. Men dette forslaget er neppe politiskgangbart. En annen variant er å fase inn et program med omfattendeskattelettelser. Eller enda bedre; individuell fondering avtilleggspensjoner. Om midlene som skal danne grunnlaget forutbetaling av fremtidige tilleggspensjoner er den enkelteseiendom, løser vi problemet med uproduktiv adferd som et statligeid Petroleumsfond gir så sterke incitamenter til. I lys avfirefelts tabellen over betyr dette at det meste av pengene gårut av rute 1 og ned i rute 3, og eventuelt også noe i rute 4,dvs. privat forvaltning av private pensjonsmidler. Om vi aksepterer grunnhypotesen i denne artikkelen, nemlig atmed staten som eier av et stort og voksende oljefond, vil norskøkonomi i økende grad bli preget av rent seeking ogressurssløsende adferd. Ja, ikke bare det. Mange spørsmål, somegentlig ikke har med penger å gjøre, vil bli oppfattet- ogbehandlet som om de er av budsjettmessig karakter. Da Carl I.Hagen i juni i år snakket med en journalist om Fosen Mek.Verksteder burde få utbetalt subsidier, innledet Hagen med å si:"Statskassen renner over av penger". Men har det noe med saken ågjøre? Enten har Fosen rett på pengene, eller så har Fosen ikkerett på dem. Om statskassen var tom, måtte staten eventuelt ut pålånemarkedet. Utsagnet til Hagen tyder på at en dreven politikerlar seg forlede til å la et juridisk spørsmål bli etbudsjettspørsmål. Andre oljeproduserende lands erfaringer peker i samme retning:Om staten blir sittende på pengesekken, blir det fritt frem forrent seeking og ressurssløsing. Historien - eller empirien -tilsier også at staten bør bli fritatt for eierskapet tiloljepengene.