Oljepengene må reddes 2001-08-29
Finnes det noe "grep" man kan ta, slik at de enormerikdommene som nå hentes opp av Nordsjøen, kommer over til hverenkelt av oss, spør professor Arne Jon Isachsen ved
Handelshøyskolen BI. Penger har perfekt likviditet. Med penger kan du umiddelbartskaffe deg andre goder; det være seg varer og tjenester,fordringer og kapitalutstyr. Avstanden fra det (likvide) aktivumdu har, til hva du ønsker å ha (kjøpe) blir kort. Fristelsen tilå kjøpe, og presset innenfra til å gjøre nettopp det, øker.Derfor uttrykket "penger brenner i lomma". En varm sommerdag langt inne på fjellet tenker man knapt påiskrem. Avstanden til kiosken er uoverstigelig lang. Vel nede ibilen, på vei hjem, stanser man for å fylle bensin. Avstanden tiliskremdisken er bare et par meter. Med ett kjenner man denubendige lysten på en kroneis. Og med rede penger kjøper manselvsagt en sådan. I disse dager blir Norges oljerikdom på bunnen av Nordsjøen istort tempo gjort om til likvide fordringer. Ved Statenspetroleumsfond akkumuleres det utenlandske fordringer istørrelsesorden et par hundre milliarder kroner per år. Med megetlikvide markeder, både for disse fordringene, og for omvekslingav utenlandske penger i norske penger, opplever folk - med rette- at staten er i ferd med å bli uhorvelig rik på betalingsmidler.Den lange avstanden fra formue i form av olje på havets bunn tilandre goder blir kortet dramatisk ned når oljen tas opp, og enstor del av inntektene tilflyter det statlige oljefondet.Dessuten forsvinner en mengde usikkerhetsfaktorer: Hvor mye oljeer det egentlig der nede? Hva koster det å ta den opp? Hvilkenpris får vi? Hvor mye av inntektene tilfaller staten? Tidligere hadde vi et relativt avslappet forhold til hvaoljeformuen, i form av olje, kunne brukes til. Men når oljen (oggassen) nå gjøres om til likvide fordringer, forvaltet av Statenspetroleumsfond, er det som om vi kommer ned fra fjellturen ogforbi iskremdisken. Avstanden fra de betalingsmidlene vi nåsitter på og andre ting, som vi heller vil ha, blir kort. Ogpresset for å bruke av midlene desto større. Faren for lite lureøkonomiske disposisjoner for Norge som nasjon er større enn pålang tid. Denne utfordringen kan møtes på flere måter. Linjen som til nåhar vært fulgt, med rimelig grad av suksess, har vært å formanevelgere såvel som politikere om å vise måtehold og langsiktighet.En for rask bruk av oljeinntektene innenlands vil gi inflasjon oghøyere rente. I tillegg kan den norske kronen bli sterkere. Alletre forhold bidrar til å gjøre livet surt for denkonkurranseutsatte delen av næringslivet. Og med en kraftigavskalling her, hva skal vi da betale utenlandske varer ogtjenester med en gang langt inn i fremtiden? Ved omleggingen av den økonomiske politikken den 29. mars iår, ble det åpnet for en noe raskere innfasing av oljepengene inorsk økonomi. Regelen er nå at vi skal bruke litt, nærmerebestemt forventet realavkastning av Statens petroleumsfond hvertår. Denne regelen fikk bred tilslutning i Stortinget. Imidlertid er det all grunn til å tro at håndhevelsen av dennye regelen ikke blir lett. Når folket, i stigende grad, ser atdet statlige oljefondet årlig vokser med etthundre til tohundremilliarder kroner årlig (dvs. med mellom ti og 20 prosent avverdiskapningen i Fastlands-Norge), er det ingen dristig hypoteseå hevde at evnen til og muligheten for å holde fast på den nyeregelen vil svekkes over tid. Med staten som eier av et rasktvoksende oljefond, som ligger an til å overstige 1000 milliarderkroner om bare tre år, inviteres alle mulige særinteresser til ågjøre sine krav gjeldende. Samtidig får staten som arbeidsgiverstore problemer med å motivere, og å rettferdiggjøre, behovet foromstillinger innen offentlig sektor. Med en helfet konto iutenlandske banker, er det ikke enklere bare å øke bevilgningenetil dette og hint? På bakgrunn av argumentasjonen i linjene over, er detnærliggende å hevde at et samfunn som i økende grad gjør omstatlig formue til likvide fordringer, samtidig må se til atdisse midlene kommer over på den enkeltes hender. Finnes det noe"grep" man kan sette, slik at de enorme rikdommene som nå hentesopp av Nordsjøen, kommer over til hver enkelt av oss, og det påen måte som både er rettferdig og hensiktsmessig? I så fall vilsjansene for at oljeeventyret skal bli til glede for land ogfolk, også i et langt perspektiv, øke. I denne sammenhengen kommer eldrebølgen hendig inn. Når antallpensjonister om noen år øker kraftig, vil statens utbetalingermåtte stige tilsvarende. De statlige pensjonene i Norge, som i defleste andre land, er ikke fonderte. Det betyr at trygdeavgiftensom man trekkes for, ikke går inn på noe fond. Løpendeskatteinnbetalinger (inklusive innbetaling til pensjon) dekkerløpende utgifter til trygd og pensjon. Med en eldrebølge somsnart "skyller" inn over landet, vil pensjons- og trygdeutgiftenepå statens hånd øke kraftig. Mens staten har et stort og voksendeoljefond på sin aktivaside, har staten store og voksendepensjonsforpliktelser på sin passivaside. Gitt denne situasjonen, hva er da mer naturlig enn at staten,når den ser sin balanse under ett, slår til med fondering avpensjoner, basert på oljefondet? I bokholderispråket byggerstaten ned sin balanse. Hver enkelt nordmann får fondert sineopptjente pensjonsrettigheter. Passivasiden reduseres. Dennefonderingen betaler staten for ved bruk av midlene på oljefondet.Aktivasiden går ned. Til slutt. Utgangspunktet for denne analysen, med tilhørendeforslag om individuell fondering av fremtidige pensjoner, er deproblemer et stort og raskt voksende, likvid og statlig, oljefondmed all sannsynlighet vil skape. Utgangspunktet er ikkeeldrebølgen som sådan. Men den kommer hendig inn, om man ønsker åbruke de pengene vi får "gratis" ved at oljeprisene er henimotdet tredobbelte av kostnadene som påløper, ved utvinning avoljen. Forslaget til professor Kalle Moene i Dagens Næringsliv for entid siden, om at vi burde gi bort disse pengene til folk ivirkelig fattige land, ville vært enda bedre om Norge iutgangspunktet hadde hatt et system der fremtidige pensjonerallerede var fonderte.