Den nye økonomiske politikken  2001-05-15
 
 
Skal den nye pengepolitikken lykkes, må myndighetene jevnlig
minne om at forskriften
 vektlegger ekstern stabilitet, skriver professor Arne Jon
Isachsen ved Handelshøyskolen BI.
 En gang, etter å ha blitt angrepet for å ha endret
synspunkt, svarte Keynes: "When the facts change I change my
mind. What do you do, Sir?"
 I Norge er ting i forandring: Oljeformuen omdannes i full
fart, fra naturressurs til fordringer på utlandet. Da er det også
rimelig å vurdere nærmere når og hvordan disse pengene skal tas
inn i norsk økonomi. Som passende nytt ankerfeste for
finanspolitikken har myndighetene endt opp med Cappelen-regelen,
det vil si bruk av forventet realavkastning av Oljefondet. Man
kunne kanskje legge til "over konjunktursyklusen".
 Denne regelen har mange gode egenskaper; forsiktighet,
forutsigbarhet og forståelighet.
 Med overgang til en gradvis mer ekspansiv finanspolitikk, var
det passende å endre forskriften for sentralbankens utøvelse av
pengepolitikken. Med formål om at pengepolitikken skal sikte mot
stabilitet i kronens verdi - også den eksterne - samt bidra til
stabil økonomisk vekst, er det operative målet for
pengepolitikken en årsvekst i konsumprisene som over tid er nær
2,5 prosent. I og med Norges Banks økende vektleggelse av lav
inflasjon som forutsetning for stabil valutakurs, fremstår
endringen av 29. mars mer som en stadfestelse av et fremvoksende
regime, enn som et brudd med det eksisterende.
 Endringer i penge- og valutapolitiske regimer er gjerne et
resultat av samspill mellom eksplisitte politiske beslutninger og
utviklingens egen, iboende dynamikk. Som en tredje faktor kommer
ny økonomisk innsikt.
 På kort sikt oppfører valutakurser seg ofte som
"verdipapir-priser", for eksempel en aksjekurs. Nyere
undersøkelser i Sverige tyder på at SEK/eurokursen beveger seg i
takt med kursen på Ericsson-aksjen. Når utlendinger vil ut av
denne aksjen, presses aksjekursen ned. Når de videre vil ut av
SEK, svekkes den svenske valutaen mot euroen.
 Over lange perioder kan utviklingen i strømningsvariable, som
konkurranseevne og resultatet på driftsbalansen med utlandet, ha
relativt liten virkning på valutakursen, kfr. erfaringene til
USA. Her har man nå underskudd på driftsbalansen i
størrelsesorden 30 milliarder dollar per måned, lavere
pengemarkedsrenter enn i Euroland, kraftig reduksjon i den
økonomiske veksten, og likevel en knallsterk dollar. Noen robust
økonomisk modell som kan forklare dollarens vekst (1980-85) og
fall (1985-1987), og fornyede vekst etter innføring av euro 1.
januar 1999, lar seg neppe lage.
 Mens Sverige (og USA) tidvis vil oppleve at landets valuta
oppfører seg mer "jo-jo-aktig" enn ønskelig er, står Finland i
fare for det motsatte. Med euro som mynt er det ingen valutakurs
tilbake. Det er kun gjennom lavere prisstigning enn Eurolandene
forøvrig at Finland kan gjenvinne en eventuelt tapt
konkurranseevne. Den gode nyheten er at
berg-og-dalbane-utviklingen for Nokia-aksjen ikke har noen egen
finsk valuta å virke inn på. "Aksjepris-kjøret" av valutaen, som
Sverige nå synes å oppleve, er Finland fri for. Om dette kjøret
blir hardt nok, vil svenskenes interesse for å gå med i EMU
trolig øke.
 Siden mai 1994, og frem til omleggingen av 29. mars 2001,
hadde Norge et pengepolitisk regime basert på stabil valutakurs,
med tilbakevendingsregel. Det innebar at om presset i
valutamarkedet ble for hardt, kunne Norges Bank la kronen gå, dog
således at virkemiddelbruken ble innrettet med sikte på å bringe
den tilbake til utgangsleiet, det vil si til mellom 8,23 og 8,39
NOK/EUR. Ved flere anledninger benyttet man seg av denne
"unntaksklausulen". I vår sammenheng er erfaringene fra 1997-1998
av spesiell interesse.
 Med regjeringen Bondevik på plass i oktober 1997 ble
finanspolitikken lagt om i ekspansiv retning. Kontantstøtten
bidro med sitt her. Tariffoppgjøret våren 1998 innebar et nytt
tilbudssidesjokk; lønningene økte med et par prosentpoeng mer enn
hos handelspartnerne. På toppen av dette kom et kraftig fall i
oljeprisen.
 Aktørene i valutamarkedet ble urolige. Kronen svekket seg, til
tross for gjentatte renteøkninger fra Norges Banks side. Etter å
ha hevet D-lånsrenten med tilsammen 4,5 prosentpoeng i løpet av
noen få måneder, til ti prosent, sa Norges Bank i august 1998
stopp. Valutakursen fikk seile sin egen sjø. Det gjorde den - men
inn i smulere farvann - skulle det vise seg. Hva hendte? Fire
ting er verdt å peke på:
 n n Regjeringen tok skikkelig tak i utfordringen.
Finanspolitikken ble strammet noe til. Og ambisjonsnivået for
utgiftsveksten fremover ble dempet.
 n n Aktørene i arbeidsmarkedet skjønte at de hadde gått for
langt. Arntzen-utvalget fikk denne erkjennelsen ned på papiret.
Det ga forventninger om dempet lønnsvekst ved neste korsvei.
 n n Uroen i de internasjonale finansmarkedene - en uro som
startet i Thailand 2. juli 1997 - gled gradvis over. Marginale
valutaer som vår egen, ble mer akseptable.
 n n Oljeprisen steg kraftig.
 Bildet som er tegnet over, viser at tilbakevendingsregelen
fungerte. Ikke bare innrettet Norges Bank sine virkemidler med
sikte på en appresiering av kronen (fra over ni kroner per euro,
ned til rundt 8,30). Minst like viktig var det at de to andre
politikkområdene tok tilbakevendingsregelen på alvor: Både i
finans- og i inntektspolitikken tok man innover seg at det
nominelle forløpet var kommet ut av kurs. Med evne og vilje til å
rette opp dette, var det også grunnlag for en tilbakevending av
den nominelle valutakursen.
 Med fravær av en tilbakevendingsregel for valutakursen, vil en
initiell styrking av kronen lett kunne etterfølges av en
ytterligere styrking. Faren for en uønsket "overshooting" av NOK
mot EUR er til stede. Om overshooting ikke bare er et midlertidig
fenomen, av mindre enn, la oss si, ett års varighet, vil sterke
økonomiske og politiske krefter kunne komme i spill. Ikke alle
vil bli sittende med hendene i fanget og se at konkurranseutsatt
sektor krymper raskere enn hva de politisk ansvarlige myndigheter
har forespeilet.
 Hvordan kan en slik situasjon møtes? Eller enda bedre, unngås?
God kommunikasjon med markedet blir viktig. Ved passende
anledninger bør man minne om at den nye forskriften - i klare
ordelag - vektlegger stabil ekstern verdi for den norske kronen.
Dessuten må realøkonomien være på plass, hvilket blant annet
betyr at Cappelen-regelen etterleves. På sikt kan det vise seg å
bli den største utfordringen.