En plan for nedbygging 12.02.02
Børsdirektørens forslag - å tilføre norsk industri billigkapital gjennom Petroleumsfondet - vil jeg anbefale leggestilbake i skrivebordsskuffen, skriver professor Arne JonIsachsen ved Handelshøyskolen BI. I Dagens Næringsliv 2. februar gjør børsdirektør Sven ArildAndersen seg noen tanker om forvaltningen av oljeformuen. Hanpresiserer at hans mening aldri har vært at oljeformuen skalbrukes i skjermet sektor. Nei, norsk industri er det som liggerAndersen på hjertet.
Økt innenlandsk bruk av oljeinntekter vet vi vil svekkevilkårene for konkurranseutsatt sektor i Norge. Børsdirektørenvil at noe av den kapitalen som samles opp på statens hånd, skal"Éreinvesteres i Norge og brukes til å videreutvikle norskindustriÉ". Han sier ikke noe om til hvilke vilkår. Men sidennæringslivet allerede i dag lever i et fritt kapitalmarked, vilkapitalen måtte tilføres til under markedspris. Hva er ellersvitsen? Jeg tror ikke dette er noen god idé. La oss i stedet se påfire andre måter å dempe nedbyggingen av norsk industri på, somøkt bruk av oljeinntekter ellers vil føre til. For det første vil rammevilkårene for norsk industri bedres isamme grad som skjermet sektor øker sin produktivitet. Behovetfor overføringer av ressurser fra industri til offentligvirksomhet blir da tilsvarende redusert. En vellykket politikkfor modernisering og effektivisering av offentlig sektor vilsåledes sikre arbeidsplasser i industrien. Vi aner konturene av en konflikt tvers gjennom LO: MensFellesforbundet (som inneholder blant annet det gamle Jern &Metall) legger stor vekt på tiltak som gir økt produktivitet ioffentlig sektor, synes Kommuneforbundet mindre begeistret forkrav til rasjonalisering og økt effektivitet for egne medlemmer.Et synlig og raskt voksende statlig petroleumsfond styrkerKommuneforbundets sak; kan det være nødvendig med alt dette masetom økt produktivitet nå som eieren - det offentlige - blir rikeredag for dag? På sin årlige konferanse på Geilo høsten 2001 hadde LO Statsom slagord: "Tryggere jobb og bedre arbeidsmiljø". Her er detprodusentinteressene, det vil si de ansattes ve og vel, som ståri fokus. Det er kanskje ikke så rart for enarbeidstagerorganisasjon. Men hadde det ikke vært en tanke om manogså viste interesse for brukerne? Når det kommer til stykket harvi ikke et helsevesen for legenes skyld. Og heller ikke et NSBfor lokomotivførerne skyld. Nei, det er pasientenes og dereisendes behov, henholdsvis, som står i fokus. Hva med følgendeslagord for LO Stat neste år: "Flest mulig fornøyde brukere"? En paradoksal situasjon fremstår: Om økt bruk av oljepengerikke skal føre til for rask nedbygging av det konkurranseutsattenæringslivet, må veksten i skjermet sektor, herunder denoffentlige, ta seg kraftig opp. Men nettopp alle disseoljepengene vi daglig hører om, svekker legitimiteten avprosjektet modernisering av offentlig sektor og hemmer mulighetenfor å ta ut de rasjonaliseringsgevinster som ligger her. En annen vei å gå som vil dempe den nedbygging avindustrisektoren som en økende bruk av oljepenger vil føre til,er å øke antall arbeidede timer her i landet. Her er trealternativer å velge blant: Høyere alder før man pensjoneres,lengre arbeidstid og kortere ferier, eller strammere praktiseringav regler for uføretrygd og sykefravær. Ikke akkurat tiltak manblir populær av å foreslå. For det tredje er det ikke likegyldig hvordan staten økerbruken av oljeinntekter. Her er to muligheter: Reduserte skatterog økte offentlige utgifter. Om skatte- og avgiftslettelser blirgitt på en slik måte at de stimulerer til økt produksjon - særligi sektorer som er skjermet for konkurranse fra utlandet - vil mankunne få i pose og sekk: Oljepenger betaler for økt import (ogfor mindre eksport), mens et mer incentivriktig opplegg forskatter og avgifter fører til økt produksjon i skjermet sektor.Bedre incentiver kan også bety at flere finner det hensiktsmessigå gå ut i arbeidslivet, eller at de som allerede er der, jobberbedre. En fjerde mulig strategi for å forhindre at økt bruk avoljepenger tar knekken på altfor mange bedrifter ikonkurranseutsatt sektor, er å gjøre produksjon i skjermet sektor(inklusive den offentlige) mer utsatt for konkurranse frautlandet. Sagt på annen måte, om vi kan få til økt produksjon iskjermet sektor ved hjelp av utenlandske ressurser, og betale fordette i utenlandsk valuta, blir presset for omstilling fraindustri til produksjon i skjermet sektor i Norge tilsvarenderedusert. Rent konkret, hvorfor ikke legge forholdene bedre tilrette for at større anbud tilfaller utenlandske selskaper? Om foreksempel et tysk firma la inn det rimeligste budet på å byggeferdig firefelts vei Fredrikstad-Oslo, hva ville det bety i detstore bildet? Om tyskerne samtidig tok med seg alt fraarbeidskraft, maskiner og betong, til øl og bratwurst, villedenne veibiten kunne bygges med minimal innsats av innenlandskeressurser. Og bygg- og anleggsvirksomhet får preg av å hørekonkurranseutsatt sektor til. Hva det her dreier seg om er å åpne stadig større deler avnorsk produksjon for konkurranse fra utlandet - også de deler somtradisjonelt er skjermet fra slik konkurranse. Det vil reduserebehovet for at industrien må avgi arbeidskraft til andre sektorernår oljepengene i stigende grad tas i bruk. Disse fire alternativene er det behov for å arbeide mer med.Børsdirektørens forslag derimot - å tilføre norsk industri billigkapital gjennom Petroleumsfondet - vil jeg anbefale leggestilbake i skrivebordsskuffen. I motsatt fall vil vi stå i farefor å sløse bort vår felles formue ved at avkastningen iPetroleumsfondet blir mindre enn den kunne ha vært.