Hva gjør oljepengene med oss? 
01.11.2001 Aftenposten
 
Et voksende, statlig oljefond som om ikke mange år er på mer
enn tusen milliarder kroner, har virkninger ut over hva
konvensjonelle økonomiske resonnementer fanger opp.
  For å komme ut av den fellen som statens raskt voksende
oljefond setter for samfunnet - med stadig større krav til
bruk av pengene til diverse formål - bør fondet tømmes,
mener professor Arne Jon Isachsen ved BI i Sandvika. Pengene
bør overføres til de private finansforetak som overtar
opptjente pensjonsrettigheter norske borgere har overfor
staten, foreslår han i dagens kronikk.
Norsk oljepolitikk har i hovedsak dreid seg om hva vi
gjør med oljen. Utfordringen er å få opp mest mulig olje, og
å få mest mulig igjen for den, i form av inntekter til den
norske stat. Et annet og mer politisk kontroversielt
spørsmål reiser seg nå, nemlig hva oljen gjør med oss. Jeg
drister meg til å fremsette tre hypoteser. Et stort og
økende statlig oljefond
* svekker vår vurderingsevne,
* gir nye - og lite gunstige - incentiver,
* gjør oss sure og mindre produktive.

  Oddvin Heilevang, avdelingssjef ved Fylkessjukehuset i
Molde, gir i en kronikk i Aftenposten søndag 26.11.2000 en
interessant analyse av utfordringene i norsk sykehusvesen.
Hans hovedtese er at mange av de problemene man står
overfor, har med beslutningssystemer å gjøre og ikke med
penger å gjøre. Men for dem som står midt oppe i problemene,
kan det ofte fortone seg annerledes.
  Mon tro om ikke problemer som er av organisatorisk og
beslutningsmessig art, lettere oppleves som budsjettmessige
når staten er rik på kontanter? Vi stirrer oss blinde på
alle milliardene som strømmer inn på Statens petroleumsfond.
«La oss bare få en liten skjerv av disse midlene, så skal vi
ordne opp.» Det være seg topp forskning på universiteter og
høyskoler, et velfungerende jernbanesystem eller et
sykehusvesen der alle blir tatt raskt og godt hånd om.
  Ved å håndtere problemer av organisasjons- og
beslutningsmessig karakter som om de er budsjettproblemer,
bærer det galt av sted. «Kaste penger på problemene», som
amerikanerne sier, vil ofte gjøre vondt verre, om penger
ikke er problemet. Er mer penger noen garanti for topp
forskning? Er service og sikkerhet i NSB bare et spørsmål om
bevilgninger? Vil helsekøene forsvinne ved store nok
budsjetter? Neppe.
En stor statlig pengebinge skaper incentiver til
«rent-seeking activities». Dette, som er vår andre hypotese,
ser vi daglig eksempler på. Når sentralbanksjefen holder
foredrag om Statens petroleumsfond, som Norges Bank
forvalter, og det etterpå åpnes for spørsmål, kommer alle
«rent-seekerne» ut i friluft. Mer penger til norsk
næringsliv som vil investere i utlandet. Mer penger til
veibygging på Vestlandet. Mer av forvaltningen av
oljefondets midler over til norske finansforetak.
  Dess mer penger staten har på sitt oljefond, dess mer tid
og krefter vil de ulike aktørene sette inn, med sikte på å
få kloa i noen av disse midlene. Ettersom de ulike aktørers
gevinster ved å «lobbe» lett overstiger de
samfunnsøkonomiske, kan lobby-virksomheten i seg selv kreve
mer ressurser enn det som sunt er.
  Min tredje hypotese hva gjelder virkninger av Statens
petroleumsfond, er at det gir grobunn for økende misnøye med
egen situasjon. Et stort og voksende oljefond har bidratt
til å øke folks forventninger til egen velferd. Avstanden
mellom ambisjoner og virkelighet vokser. Med en stadig
rikere stat vil den jevne borger oppleve det som urimelig at
han ikke får sin rettferdige andel av disse midlene. Ikke
mer enn rett og rimelig at han «tar ut» sykedager og andre
gratis-goder som systemet innbyr til. Misnøyen stiger. Og
produktiviteten går ned.
  Hvordan skal vi komme oss ut av dette dilemmaet som en for
rik stat setter oss i? La oss først kikke på noen tall som
setter denne rikdommen i et mer passende perspektiv.
  Vi legger til grunn at olje-eventyret gir hundre
milliarder kroner inn i statskassen hvert år - i alle år
fremover. Denne strømmen av valuta inn i landet er analog
til Marshall-hjelpen. Men i motsetning til dollarene vi fikk
i årene 1948-1952, er permanentinntekten fra oljen noe vi
selv har ordnet med. Godt hjulpet av OPEC, som bidrar til at
noe det koster 10 dollar fatet å utvinne, kan selges for det
tredobbelte.
  Hvor mye er egentlig 100 milliarder kroner årlig i en
vekstkraftig økonomi? Anta at norsk økonomi, uten det enorme
statlige oljefondet vi nå ser bygge seg opp, ville erfart en
realøkonomisk vekst på 2 prosent pr. år i alle år fremover.
  Anta videre at et stort og voksende oljefond vil svekke
vurderingsevnen, gi feil incentiver og skape en generell
misnøye, som diskutert ovenfor. For regne-eksemplets skyld
anta at disse negative virkningene av oljefondet kutter
realveksten i norsk økonomi med et halvt prosentpoeng, til
1,5 prosent pr. år. Med et BNP på 1400 milliarder kroner i
2000 vil det da ta 12 år før de 100 milliarder kroner i
årlig permanentinntekt fra oljen er tatt igjen av det halve
prosentpoenget i raskere vekst som en økonomi uten et
statlig petroleumsfond ville levert.
  Urealistisk? Hvem vet. Poenget med regne-eksemplet er å
vise at om noe stort noe, som et lands BNP, skulle vokse med
et halvt prosentpoeng mindre enn forutsatt, blir det fort
penger av det.
  Kan vi komme oss ut av den fellen som statens raskt
voksende oljefond setter for oss? Mitt forslag, som ikke er
noen ferdigtygget løsning - garantert vellykket - men kun et
tilbud om en skisse til nøyere gjennomtenkning og vurdering,
er enkel:
* Ta vekk oljefondet.
* La private finansforetak, norske og utenlandske, gi
pristilbud for overtagelse av allerede opptjente
pensjonsrettigheter som norske borgere i dag har vis-à-vis
den norske stat. Takk ja til de beste tilbudene. Tøm
oljefondet, dvs. betal kontant ved å overføre midler fra
Statens petroleumsfond til de private aktørene som overtar
pensjonsforpliktelsene.
  En slik ordning innebærer at pengene ikke lenger er
statens. Vi har fått dem. Enkeltvis. Som et privatrettslig
krav på et privat forsikringsselskap. Til hel eller delvis
dekning av fremtidige pensjoner.
  Nåverdien av opptjente tilleggspensjoner er i
størrelsesorden 600 milliarder kroner. Ved utgangen av 2001
forventes Statens petroleumsfond å være på 590 milliarder
kroner. På dette tidspunktet er det passende å auksjonere
bort brorparten av tilleggspensjonene til private
forsikringsselskaper, dog således at ca. 100 milliarder
kroner blir igjen i oljefondet. Det er viktig at Norges Bank
beholder ekspertise i forvaltning av store midler ute.
  Om prognosene vi i dag har, slår til, vil Statens
petroleumsfond, etter å ha blitt «trimmet» ned til 100
milliarder kroner ved inngangen til 2002, på ny være i
størrelsesorden 500-600 milliarder kroner tre år senere. Da
kan tiden være moden for en ny runde med auksjoner.
  Som i Sverige kan man vurdere å la den enkelte få en viss
valgfrihet i hvordan egne pensjonsmidler plasseres. Noen vil
velge fond der aksjer i fremvoksende markeder veier tungt.
Andre vil foretrekke plasseringer i mindre risikofylte
papirer, som dollar- og euro-denominerte statsobligasjoner.
På dette punkt reiser et særnorsk problem seg. Likhet for
alle penga. Med valgfrihet - innen rammer - for plassering
av midlene, vil også resultatene bli forskjellige. Per og
Pål, som har samme rettigheter når det gjelder
tilleggspensjoner, vil få en ulik betalingsstrøm i
alderdommen. Per valgte et bedre fond enn Pål. Tåler vi
det?
  Et så dramatisk forslag som her er antydet, vil vekke
mange motforestillinger. Her er én: Innebærer ikke forslaget
en uheldig øremerking av midlene i Statens petroleumsfond?
  Jo, det er en øremerking. Men er den uheldig? Hensikten
med forslaget er å øremerke midlene. Ved både å la den
enkelte i dag få sin pensjon delvis fondert av oljepengene,
og ved å la private selskaper stå for forvaltningen av disse
midlene, blir det to ganger armlengdes avstand fra
pressgrupper og populister til milliardene.
  Når krukken er henimot tom, blir det mindre å «lobbe» for.
Problemer og utfordringer må løses på annen måte enn gjennom
ressurskrevende posisjonering for å få tak i mer penger. Det
kan bidra til økt klarsyn i vurderingene av hvilke
utfordringer man egentlig står overfor. Og folk slipper å
stirre seg sure på et oljefond de ikke har en del av.
  Kombinasjonen av en regjering uten flertall i Stortinget
og et fett, statlig oljefond er ikke bra. Det første er det
ikke så lett å gjøre noe med. Men det siste har vi anledning
til å endre på. Tiden er moden for en nærmere vurdering av
konkrete måter å privatisere Statens petroleumsfond på.
  SITAT
  «Dess mer penger staten har på sitt oljefond, dess mer tid
og krefter vil de ulike aktørene sette inn, med sikte på å
få kloa i noen av disse midlene»
  «Statens petroleumsfond vil, etter å ha blitt «trimmet»
ned til 100 milliarder kroner ved inngangen til 2002, på ny
være i størrelsesorden 500-600 milliarder kroner tre år

senere»