HILDE C. BJØRNLAND
Vi må tåle høyt press i norsk økonomi. Hvis ikke, må vi velge et
annet inflasjonsmålEtter en lang periode med rentenedsettelser har
oppsvinget i norsk økonomi festet seg, med god vekst, økt
kapasitetsutnytting og fallende ledighet. Ledigheten er imidlertid
fortsatt noe høyere enn den var før konjunkturene snudde for mer
enn to og et halvt år siden, mens kapasitetsutnyttingsgraden
allerede er tilbake på nivåer vi så under høykonjunkturen i 2000.
Det er imidlertid liten vekst i prisene, og med en inflasjonsrate
på om lag n prosent (målt ved kpi-jae) er inflasjonen fortsatt
langt unna målet på 2,5 prosent. Bortsett fra at Norges Bank dermed
bommer betydelig på inflasjonsmålet, kan det virke som om det er
gode tider i norsk økonomi, og den jevne (låne)forbruker nyter godt
av lave renter.
Eller bør vi bekymre oss? Allerede fra vi så en tiltagende vekst i
økonomien, begynte enkelte å argumentere for at Norges Bank snarest
burde sette opp renten, hvis ikke ville flaskehalser oppstå i deler
av økonomien, med ustabilitet i etterspørsel, produksjon og priser
som resultat. Norsk økonomi kunne umulig tåle en så ekspansiv
pengepolitikk over en så lang periode.
Etter min mening er dette å snu argumentasjonen på hodet. Hvis vi i
det hele tatt skal nå inflasjonsmålet ved å føre en ekspansiv
pengepolitikk, må vi tåle litt press i økonomien. Uten dette
presset vil inflasjonen vanskelig kunne bevege seg oppover, med
mindre Norges Bank får uventet "drahjelp" annetsteds fra (les
permanent høye oljepriser, ekspansivt budsjett etcetera).
I en ny analyse der jeg studerer virkningen av pengepolitikken i
Norge, finner jeg nettopp dette; Skal inflasjonen øke etter en
rentenedsettelse, må økonomien gjennom en høykonjunktur med
betydelig press.
Studien er en empirisk analyse der jeg rendyrker den isolerte
virkningen av pengepolitikken. Den viser også at pengepolitikken
virker med etterslep, slik Norges Bank har argumentert ved flere
anledninger. Etterslepet er imidlertid ganske betydelig, for mens
valutakursen reagerer umiddelbart etter en rentenedsettelse, er den
maksimale virkningen på bruttonasjonalproduktet (bnp) og
inflasjonen skjøvet henholdsvis ett og tre år ut i tid.
Forløpet er omtrent som følger:
En midlertidig rentenedsettelse depresierer valutakursen momentant,
før denne sakte vender tilbake til utgangsleiet.
Etterspørselen øker gradvis og gir maksimal utslag i bnp fire-fem
kvartaler ut i tid.
I denne perioden skjer det lite med inflasjonen, som så begynner å
stige, til maksimal effekt er nådd etter to og et halvt til tre år.
Effekten på inflasjonen er imidlertid mye mindre enn effekten på
bnp, slik at dersom inflasjonen i utgangspunktet har falt langt
unna målet slik som nå, må vi oppnå en stor grad av press i
økonomien hvis inflasjonen skal komme opp til målet.
Resultatene fra min studie av norsk økonomi er ikke unike i
internasjonal sammenheng. Rent bortsett fra at pengepolitikken gir
relativt store utslag i kronekursen sammenlignet med
valutakurseffekten i enkelte andre land, finner alle at
pengepolitikken virker gjennom produksjonen, men har liten og treg
effekt på inflasjonen.
Man kan trekke mange konklusjoner av disse funnene. Dersom det i
fremtiden blir en svært tung jobb for pengepolitikken å holde
inflasjonen nær målet i situasjoner der det er sterke krefter som
driver inflasjonen unna, kan man lett argumentere for at mandatet
bør tolkes mindre snevert ved også å legge vekt på å stabilisere
utviklingen i produksjon og sysselsetting. Nå er imidlertid
realøkonomien allerede vektlagt noe mer enn hva den var for bare
ett år siden, ettersom Norges Bank ifjor utvidet styringshorisonten
til tre år.
Alternativt kunne Norges Bank styre etter et annet og mer
"kontrollerbart" mål på underliggende inflasjon enn det man gjør
nå. I mandatet til Norges Bank står det at det i utgangspunktet
ikke skal tas hensyn til "direkte effekter på konsumprisene som
skyldes endringer i rentenivået, skatter, avgifter og særskilte
midlertidige forstyrrelser". Hva som menes med særskilte
midlertidige forstyrrelser er uklart og gir betydelig rom for
tolkninger.
Norges Bank har valgt å styre etter kpi-jae, der man justerer kpi
for direkte effekter av endringer i avgifter og energipriser. Nå
vil imidlertid alle mål på underliggende inflasjon være vilkårlig
valgt, så lenge vi mangler en klar definisjon av hva underliggende
inflasjon er.
Så, hvorfor ikke et annet vilkårlig valgt prismål? Kanskje ville
det være vel så rimelig for en liten, åpen økonomi å se helt vekk
fra midlertidige forstyrrelser i importprisene og heller styre
etter innenlandsk inflasjon. Denne har ligget betydelig nærmere
målet de siste par årene, selv om den også nå ligger på nedsiden.
Ellers får man tåle presset!
DOKNR:
Nummeret brukes for å finne artikkelen i ATEKST og for å få tjenester knyttet til den.
|
|